Det er beiteslipp om dagen og noen av mine favorittstunder med Rimkert er å observere når han går å gresser. Det er noe spesielt i det å se hesten gjøre det den er født til å gjøre, det den har mest lyst til å gjøre, nesten hele tiden om den kunne, hver dag, hele livet. Se Rimkert leve livet han er ment å leve! Og så er jeg så utrolig fascinert av den ultrasensitive mulen, tungen og munnen hans! Måten han (og hester) manøvrerer rundt, skiller ut og plukker opp nøyaktig det de vil og ikke vil ha, er helt utrolig :)
Samtidig med alt dette gode i forbindelse med gressing, ligger alltid bekymringen om forfangenhet i luften i disse tider. Jeg vet ikke hvor mye Rimkert tåler når vi først begynner å gresse, og har liten erfaring å knytte opp mot dette. Så vi tar livet med ro, og gresser i ny og ne. Begynte smått med en time hver dag i ca en uke, mest bare for kos da dette var lenge før beite ved stallen ble åpnet, deretter gikk jeg og gresset med ham så lenge som jeg hadde tid uka etter, opp til 2 timer på det meste. Da også for kosens skyld. Nå er beite åpent og han har gått der noen dager, første dagen ca 4-5 timer, nå går han fra morgen til kveld. Jeg har bare lært meg å kjenne etter puls nede på foten, og kjenne etter varme i hovveggen, for å følge med på denne skumle trusselen om forfangenhet som gresset hele tiden går å hvisker til alle. Så langt så bra :) Snart får han gå døgnet rundt på beite, og da lever han, og jeg, godt :)
Verdens beste :) Det er noe utrolig givende i det å se hesten
min komme til meg når han ser meg :)
Dog ikke spesielt ren idag! Varmen tvinger vel den
vanligvis ikke-rullende Rimkert ned på grusen :)
Fascinerende!
Speider utover gressletta han snart skal forbarme seg over :)
No comments:
Post a Comment